Skjervøy
Jan (67) og Elisabeth Johannessen (55) og datteren Elin Johannessen (33) tok sjansen for 10 år siden. De ønsket å skape sin egen arbeidsplass, og det har de fått til.
Nå kommer det folk fra inn- og utland for å stresse ned og kose seg på Lauksletta overnatting og i naturen rundt.
– Vi har klart det mot alle odds, mener Jan som kjørte buss på øya i 40 år, mens kona jobbet på butikken.
Det gamle skoleinternatet fra 1960, ble stående tomt fra 1970.
– Det var i ferd med å bli nedfalls da vi overtok. Taket hang ned her, og det lekket inn vann, forklarer han.
De valgte å ikke følge rådene om å bygge store rom med bad, og satse på luksus.
– Ingen kommer hit for å sitte på rommene, og det har vi fått mange tilbakemeldinger på. Hadde vi fulgt rådene og tatt store lån, ville vi gått konkurs. I stedet har vi pusset opp og tatt ting når vi har hatt råd. Og det vi tjener, fører vi tilbake til huset, sier de.
Gammel stil
Alt av møbler er tatt vare på, og pusset opp.
– Vi har beholdt den gamle stilen, og det setter folk pris på, sier Elisabeth og viser oss rundt i bygget.
Totalt fem etasjer betyr at det alltids skal være en ledig seng dersom det kniper om plassen.
– Vi har pusset opp mørkloftet og beholdt de gamle internatsengene for å ha noe i reserve, sier hun. Det har mer enn én gang kommet til nytte, som da en gjeng anleggsarbeiderne ikke rakk ferga og alle sengene var opptatt.
– De var bare glad for å slippe å sove i bilen, smiler Elisabeth.
I disse dager starter turistfiskesesongen, og da blir det gjerne mange gjensyn med folk som har vært her før.
– En av våre turoperatører sier han bare én gang har opplevd 100 prosent gjenkjøp, og det var her. Det vanlige er 10-15 prosent, forteller Elin.
Det betyr at mange har vært på Lauksletta opptil seks ganger på rad.
– Det de setter pris på er at det er lite folk og trafikk, og god plass. De får også et godt forhold til vertene, og så er det ikke en ulempe at vi har mange gode fiskeplasser utfor her.
Torskens motorvei
En engelsk gruppe var på Lauksletta i februar, og kunne dra i land 32 torsk over 10 kilo på en ettermiddag.
– De hadde funnet torskens motorvei, ler Jan og legger til: Som engelskmenn flest, slipper de ut all fisken igjen. De fisker kun for sportens del.
For øvrig ble det i sin tid satt verdensrekord for torsk i nærheten. Ruggen som ble halt opp fra fiskebankene utenfor Arnøya veide 41 kilo.
Øya er også et eldorado for alle som har hund. Arnøyprøven arrangeres hvert år i april, og da samles hundefolk fra hele landet for å trene jakthundene sine.
– Da kommer det et maks antall av folk som vi og Arnøya kan klare å huse. Innbyggertallet på Lauksletta tredobles, sier Elisabeth.
Årsaken til at jegere tar med seg hundene til Arnøya, ikke bare under Arnøyprøven, men også ellers i året, er at det er mye rype på øya. Dermed får jegerne trent opp de firbeinte.
Til høsten kommer mange tilbake. Da skal det jaktes på ordentlig, på både rype og hare.
Jegernes eldorado
Arnøyværingene var tidlig ute og regulerte jakta, og dermed har rypa ikke blitt så hardt beskattet som mange andre steder. Limiten er tre ryper pr dag pr jeger.
Når jakta starter i oktober, gjelder det også å ha sikret seg en plass på skalldyraftenen, for her blir det fort fullt. I det hele tatt er mat en viktig del av Lauksletta overnatting.
– Vi lager all maten, til og med brødene baker vi selv, sier Elin. Det er sjømat som er hovedingrediensene i det som serveres på tallerkene. Mange har virkelig fått smaken på fisk etter å ha besøkt Arnøya.
– Vi hadde en pensjonistgjeng fra Horten her, som starta med torsketunger, deretter hjemmelagde fiskekaker, mølja og fiskegrateng. Folk vil ha fisk når de kommer hit, og jeg har oppdaget at dersom man skjærer beinfri filet, så spiser absolutt alle fisk, forteller Jan og legger til at Hortengjengen har bestilt sin tredje tur til Lauksletta.
Selvhjulpen
Men når man skal mette 110-120 stykker på en gang, slik som på Arnøyprøven, er det saltkjøtt, potet og kålrabistappe som gjelder.
– 120 kilo saltkjøtt, 50 kilo poteter og 50 kilo kålrabi, summerer Elisabeth. Det største marerittet under en slik sammenkomst er at vaskemaskinen går ødelagt, noe som faktisk har skjedd.
– Det er jo krise når sånt skjer akkurat når det er så mye folk her. Jeg hadde skrudd ut hele vaskemaskainen og funnet ut hvilken del vi måtte ha. Så fikk vi tak i en jeger som skulle hit, og som ikke hadde kommet lengre enn til Tromsø-brua. Han snudde, fikk tatt med seg en del til vaskemaskinen og så fikk vi skrudd den sammen igjen, sier Jan.
Da var familien Johannessen svett i panna.
– Vi hadde allerede begynt å servere middag, ler Elisabeth og legger til: Sånn er det her ute, vi må klare oss selv.